Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Departementet lover ikke å endre ordlyden

At departementet ikke lover å ordne opp slik at døvblinde fortsatt er sikret livskvalitet og deltagelse, er helt ufattelig og veldig veldig flaut!

Å skille mellom ledsaging og tolking i døvblindes tilfelle skyldes i beste fall uvitenhet, og er et meget kunstig skille. Man kan tolke for en døvblind uten å ledsage dem, men man kan rett og slett ikke ledsage for dem uten også å tolke for dem.

Jeg håper og ber om at alle som engasjerte seg da nyheten om tolk/ledsaging for døvblinde sprakk, fortsetter å holde presset oppe. Selv om saken ikke er høyt oppe i nyhetsbildet lengre. Jeg frykter nå at når nyhetens verdi har lagt seg, står de døvblinde igjen og må kjempe kampen alene.

Blir de døvblinde stående alene, blir de overkjørt.

Gjesteblogg om døvblindesaken fra en anonym frilanstolk.

Kommunikasjon, kun lyder?

Når jeg er ute i det store samfunnet kommuniserer jeg med hele meg, hele tiden, ikke kun når jeg bruker stemmen.

Når jeg går på gata, og det er mennesker rundt meg, så kommuniserer vi til hverandre hele tiden, uten så mye som å snakke sammen, vite hva den andre heter, hvor vedkommende bor eller jobber med. Med blikk og kroppspråk gir vi hverandre innformasjon, om foreksempel hvor vi går, hvilke humør vi er i osv. Hvis jeg går på et smalt fortau og det kommer en imot meg kan jeg uten å si et ord gi innformasjon om at ”okay da går jeg til høyre inntil husveggen også passerer du ved fortauskanten, så slipper vi å gå på hverandre.» Jeg kan også stoppe helt opp hvis det er behov for det og la den andre gå forbi. Da blir det ofte utvekslet et nikk, et smil eller noe annet som viser at den som vi lot passere oss er takknemmelig, uten at vedkommende sier noe med stemme.

Jeg kan også så om den som skal passere meg er sint, sliten, glad, travel osv.
Hvilke sinns stemning personen en i er med i avgjørelsen. Hvis vedkommende bærer poser, går med en handlevogn, skriker i telefonen, løper, danser, tuller med barna sine, stopper og tar bilder. Alle disse tingene er det helt vanlig å se ute på en gate i dag, og hvordan du opplever det de kommuniserer til deg, hjelper deg avgjøre hvordan du går nedover et smalt fortau.
Det er smale fortau over alt i Norge, og dette kan være rett utenfor huset til hvem som helst. Ditt hus, mitt hus, huset til en synshemmet/kombinert syns og hørselshemmet (døvblind).

Så er det da rettferdig å si at en døvblind ikke får ledsager fordi det er for lite kommunikasjon i en dagligdags situasjon som å gå en tur i butikken? Eller å komme seg til et treningssenter eller besøke tante Olga? Selv om den døvblinde ”bare skal gå” eller ”bare skal trene litt” så må de ut i verden, akkurat som oss andre og det er da forventet at de skal kommunisere med dem rundt seg… Selv om de har en hvit stokk eller ikke…

I Norge i dag har vi en yrkesgruppe som er utdannet til å være en del av den kommunikasjonen mellom verden og den døvblinde. Via ledsaging kan den døvblinde komme seg fra et sted til et annet, og via tegnspråk, taktil, tale og haptisk få innformasjon underveis så de selv kan være aktive i egen kommunikasjon med omgivelsene. De tolkene og ledsagerne er rundt om i Norge i dag, men vi får ikke gjøre jobben vår.

bundet

Oppdatering 10.03.: For tidlig å juble.
Til tross for gårsdagens løfter på Kveldsnytt skjuler Huitfieldt seg bak byråkratisk pisspreik. NAV bestemmer vel ikke over politikerne. Som det så fint ble uttrykt på Twitter: Selvsagt har statsråden ansvar for konsekvensene av politikk og kan endre. Ekstra provosert blir jeg når arbeidsministeren samme kveld poster dette på Twitter.

Oppdatering 09.03.: Regjeringen snur!
På Kveldsnytt kl 23.00 lovet arbeidsministeren å styrke tolketjenesten. Hun peker fortsatt på at det er for få tolker, og ikke nok midler til å ansette (det er ikke nødvendigvis tolkemangel som er problemet. Men det fortjener nok et eget blogginnlegg). Men nå er vi hvertfall ett steg nærmere sakens egentlige kjerne: Noe må gjøres for å øke ressursene slik at oppdrag blir dekket, ikke begrense rettighetene! Så får vi se
da, om det faktisk skjer noe.

Prioriteringer

Det er godt arbeidsministeren har prioriteringene i orden. Denne morsomheten poster hun på Twitter i kveld. Midt oppi saken om innstramminger av døvblindes rettigheter spøker hun altså med at dette derimot er noe vi burde ha råd til å dekke.

For alle vet jo at gratis minibar er viktigere enn døvblindes tolkebehov.

skjermdumphuitfield

Saken tas også opp i Nettavisen. Jeg vil gjerne få understreke at jeg i høyeste grad ser humoren og er klar over ironien i tweeten, men timingen gjør den ytterst smakløs.

For oppdateringer i saken, klikk her.

Hva ville du tenkt hvis lantaktiltegnsprakdets rullestolbrukere plutselig fikk beskjed om at kostnaden til vedlikehold og utbytte av slitte deler på rullestolene var for høy, og at de heretter må begrense seg til å benytte rullestolen kun i jobb- og utdanningssammenheng?

I praksis er det det Arbeidsdepartementet nå gjør. Det er bare det at det ikke rammer rullestolbrukerne. Det rammer en langt mer sårbar gruppe: De døvblinde.

Forestill deg å leve i mørket. Helt uten lyd og bilde. Ditt bindeledd til verden rundt deg er tolken, et menneske som både deler ditt språk og som er lært opp til å ledsage døvblinde. Et menneske du kan kommunisere med, og som kan kommunisere omverdenen til deg. Tolking for døvblinde består av mer enn tolking av en samtale, det inkluderer også beskrivelser av omgivelsene, av menneskene som oppholder seg rundt deg, og beskrivelser av hindringer i veien.

Tegnspråktolken, som de omtales som i dagligtalen, er mer enn bare tegnspråktolk. De har en treåring høyskoleutdannelse i skrivetolking, tegnspråktolking, såkalt tegn-til-tale-tolking, samt døvblindetolking og -ledsaging. Tolkens egentlige tittel er «tolk og ledsager for døve og døvblinde»: Ledsaging av døvblinde er med andre ord en eksplisitt del av både utdannelse og yrke. En tolk er i tillegg også definert som et hjelpemiddel, i likhet med for eksempel rullestoler, og døve/døvblinde har rett til tolk til alle dagliglivets gjøremål.

Nå har arbeidsdepartementet strammet inn regelverket for hvordan tolketjenesten skal brukes. Døvblinde skal ikke lengre i samme grad få tolk til fritidsaktiviteter. Døvblinde Harald Vik, som sannsynligvis er langt mer aktiv og sprek enn den gjennomsnittlige nordmann, har i et åpent brev beskrevet hva dette vil ha å si for hans livsutfoldelse og livskvalitet. Brevet kan du lese blant annet her.  Han beskriver konsekvensene av denne innstrammingen på en langt bedre og personlig måte enn jeg noensinne ville vært i stand til, så i stedet for å greie ut om hvorfor denne innstrammingen er umenneskelig håper jeg du tar deg tid til å lese hva Vik har på hjertet.

Begrunner så arbeidsdepartementet innstrammingen på noe vis? Tja.

God hjelp?
Den første uttalelsen kom fra statssekretær i Arbeidsdepartementet, Cecilie Bjelland, på Dagsrevyen 19 fredag 8. mars:

– Vi har ikke kuttet ned på tolketjenesten, men vi har vært mer tydelige på grensen mellom aktivitet og kommunikasjon. Noen ganger trenger man ledsager, og i noen tilfeller trenger man en tolk, sier Bjelland.

Da lurer jeg på: Hvem andre enn tolken mener de er skikket til å ledsage døvblinde? En tilfeldig person hentet inn fra gata, med den oppgaven å følge den døvblinde fra A til B? Ledsaging for døvblinde er mer enn det. Som jeg beskrev innledningsvis handler det vel så mye om beskrivelse av omgivelsene. Når man hverken kan orientere seg med syn eller hørsel blir man avhengig av å få det kommunisert fra en annen. Og der er stikkordet: Kommunikasjon.En «tolk og ledsager for døve og døvblinde» (heretter bare omtalt som «tolken») har både nødvendig kompetanse for å ledsage, og – viktigst av alt – høyst nødvendig språkkompetanse innen både norsk tegnspråk, haptisk kommunikasjon og taktil tegnspråk. For en døvblind er aktivitet kommuniksjon og kommunikasjon aktivitet. De er uløselig knyttet sammen, og kan ikke skilles ad.
Eller er det kanskje meningen at man skal bruke en ledsager, og så bestille tolk slik at man kan kommunisere med ledsageren?

Videre fortsetter Bjellandmed å påstå følgende:

Handler dette om økonomi?

– Nei, dette handler om å kunne gi god hjelp, sier hun.

Legg merke til det. «Handler dette om økonomi?» «Nei.»

Leste du brevet fra Harald Vik? Da la du kanskje merke til følgende:

Jeg har allerede mottatt mitt første avslag om tolk. Avslaget var begrunnet med utgifter knyttet til tolkens lønns- og reisekostnader. Sjokket ble desto større når jeg oppdaget at de hadde sendt meg kostnadsoverslag over en tidligere reise.

Jaha. «Handler dette om økonomi?» «Nei».

Økonomi?
Ekstra interessant ble det jo da når arbeidsminister Anniken Huitfeld stilte på Dagsryven 19 ikveld lørdag 9. januar og uttaler at tolketjenestene har for lite ressurser og penger, og at tolketjenestene derfor må prioritere å sette inn tolker på arbeids- og utdanningsoppdrag. Nå kommer det altså kontrabeskjed, nå handler det plutselig om økonomi likevel. VG skriver:

Ministeren forteller at de var nødt til å komme med presiseringen i regelverket, da de døvblinde er mer aktive nå enn før, og det har ført til ressursmangel i tolketjenesten.

Arbeidsdepartementet er visst ikke enige med seg selv om hvorfor denne innstrammingen er blitt gjort. Hvis begrunnelsen er et ønske om bedre hjelp, så har de i beste fall misforstått totalt. Men hvis det er slik det nå viser seg, at årsaken er økonomi, plager det meg på flere plan – også utover det helt innlysende: at alle mennesker har rett til et verdig liv. Jeg skal forsøke å gå gjennom dem punkt for punkt:

1) Dekningsgrad: Når man har rett på tolk til alle dagliglivets gjøremål kan man ikke komme etterpå og si «Sorry, dere bruker for mye tolk til fritidsaktiviteter, så det har dere ikke rett til lengre». Hvis dekningsgraden er for lav, må man se på hvorfor den er det. Mangler det penger, så må det bevilges penger. Utdannes det for få tolker? Er det mange tolker som faller fra yrket etter kort tid? Hvorfor gjør de det? For dårlig lønn og arbeidsvilkår? For få faste stillinger? Er dekningsgraden for lav må man gjøre noe med problemet, ikke frata en av våre aller mest sårbare grupper deres rettigheter. Akkurat som det ikke vil være greit å begrense rullestolbrukeres bruk av hjelpemiddelet rullestol, er det ikke greit å begrense tolkebrukeres bruk av hjelpemiddelet tolk.

2) Solidaritet: Hvorfor har dette bare fått konsekvenser for fritidsoppdrag for den sårbare gruppen døvblinde, og ikke for oss andre døve? Det er ikke bare døvblinde som bestiller mer tolk enn før, det gjelder oss andre også. Hvorfor blir ikke vi straffet på samme måte? Det er greit for meg hvis jeg ikke får tolk til yogakurset mitt denne uka, hvis det hadde betydd at Harald Vik får tolk til Ridderrennet på Beitøstølen. Jeg betaler forresten gjerne mer skatt også, hvis det opprettholder tolketilbudet til døvblinde.

3) Feilprioritering? Den døvblindes rett til tolking av fritidaktiviteter er sannsynligvis av langt høyere verdi for den enkeltes døvblindes livskvalitet enn hva jobb-/skoletolking har å si for den seende døves livskvalitet.

4) Litt på siden for selve problemet om døvblindes rett til et verdig liv finner vi tolkens selvbestemmelse: Selv om det reduseres på antall fritidsoppdrag for døvblinde, betyr ikke det at dekningsprosenten på jobb- og utdanningsoppdrag blir større. Det er få faste stillinger som tolk på NAVs tolketjeneste. Det store flertall av tolker er frilansere som tar oppdrag for NAV, og tolketjenesten er avhengige av dem for å få dekket store deler av oppdragsmengden. Spesielt på kvelder og i helger, når de fast ansatte tolkene har fri.
De har dermed selv full råderett over hvilke oppdrag de vil og ikke vil ta. En tolk som er glad i døvblindeledsaging syns ikke nødvendigvis at skoletolking er noe gøy, og finner seg kanskje andre arbeidsoppgaver istedet. Dette innspillet fikk jeg fra en venninne, hun er frilanstolk og personlig veldig glad i skoletolking – men ikke døvblindetolking. Hun hadde neppe gått over til å tolke for døvblinde dersom hun ikke fikk skoleoppdrag lengre.

5) Sist, men ikke minst (tvert imot) – Det medmenneskelige aspektet: Hvordan ble det negativt at døvblinde blir mer aktive? Hvordan endte vi egentlig der at mennesker reduseres til utgifter og tall? Vi kunne ha frontet den norske tolketjenesten, vinklet det positivt hvordan vår norske velferdsmodell har ført til økt livsdeltagelse hos en gruppe som står i enorm fare for å isoleres, bli ensomme og deprimerte. Hva slags menneskesyn fronter vi når vi dømmer våre medmennesker til et liv i mørke, og ikke unner dem en meningsfylt fritid?

Jeg har lenge vært stolt over og følt meg heldig som er døv i Norge – landet med kanskje verdens beste tolketjeneste. Nå er jeg bare flau, skamfull og har en vond smak i munnen. Man gjør bare ikke dette mot en så sårbar gruppe. Det er hjerterått og umenneskelig. Harald Vik sier at uten tolk har han ingenting å leve for. Det forstår jeg så inderlig godt. Jeg er fristet til å si at man behandler disse menneskene som dyr. Dyr som skal sperres inne. Er politikerne klare for å ta ansvaret for de mulige konsekvensene som kan oppstå når de tvinger mennesker inn i isolasjon og depresjon? For å sette det helt på spissen: Er de klare for å ha liv på samvittigheten?

Jeg foreslår at statsråden går i seg selv. Helst med bind for øynene og propper i ørene.

hvemskalut

Facepalm: TT-kort

Fredag for snart to uker siden (18. januar) fikk jeg telefon fra den gamle bydelen min, Frogner. De kunne så elskverdig fortelle at siden jeg har flyttet er TT-kortet mitt blitt sperret. Umiddelbart. Jeg ville få nytt fra den nye bydelen om ca en uke.

Halvannen uke senere er kortet fortsatt ikke dukket opp i postkassen, så Kristian tar en telefon til bydel Nordstrand.

TT-kortet var blitt sendt det. Til Majorstua.

Akkurat nå er jeg hinsides «Skal jeg le eller gråte?». Jeg føler jeg meg ganske sint. Og liten. Ubetydelig. Det gjør ikke noe at funkisene må sitte hjemme i ventetiden, liksom?

Det kan umulig være så vanskelig å få til en ordning der det gamle TT-kortet ikke sperres før det nye er mottatt (eller der man bare overdro regningen til en ny bydel uten å måtte bytte ut kortet jeg har). Hvis det bare var vilje til det. Hvis det bare fantes respekt for mitt liv og min tid. Selv om jeg er syk.

Hilsen frøken Frustrert

Livstegn

Ja, vi lever!

Den siste tiden har vi stått på hodet i malingsspann og esker. Begge soverommene måtte males, og med ett stykk fulltidsarbeidende(++) mann og ett stykk ubrukelig sofaslakt har ting tatt tid og alt annet blitt nedprioritert. Fortsatt gjenstår maling av diverse møbler, så vi kan nok ikke si oss ferdiginnflytta på denne siden av jul.

I mellomtiden kan du få en sneak peak av den nye fargen på soverommet, og av nattbordene av teak som nå er blitt hvite (måtte bare fire strøk til…)

Formen min fikk seg en kraftig nedtur i oktober siden den nye bydelen måtte få i stand sine egne vedtak på at hjemmesykepleien kunne komme og sette b12-injeksjoner. Det ble derfor et par ukers opphold, og jeg fikk en kraftig nedtur med sterke smerter og elendig allmenntilstand. Det kom seg heldigvis så fort jeg fikk satt injeksjoner igjen. Tror det blir lenge til neste gang jeg tør å pause i injeksjonene…

Sånn ellers er jeg overbevist om at vi har kjøpt en av byens mest ME-vennlige leiligheter. Beliggenheten er en drøm, med matbutikk og innvandrerbutikk (eller «på hjørnet» som den er blitt for oss) tvers over gata, samt kjøpesenter, kino, bibliotek og t-bane bare 200 meter vekk.
Ekstra bidrag til trivselen er det at det bor så mange fine kjentfolk i området – bare i den lille svingen som utgjør gata vår har vi to flotte sett med naboer!

Og sist, men ikke minst:
<3 Det er innmari stas å være samboere <3

Følg

Få nye innlegg levert til din innboks.