Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for mai, 2012

Studio Africa

Jeg er litt fan av å spre positive erfaringer med servicesteder, ikke bare negative. Studio Africa, hvor jeg fikk gjort dreadsa mine, fortjener absolutt et par positive slag på jungeltelegraftromma!

Første pluss, som var helt tilfeldig, er at de holder til midt på Majorstua. Det betyr at jeg bare hadde 500 meters reisevei.

Jeg hadde med meg Kristian for å tolke, og gav dem også en ekstra utfordring i og med at dreadsa måtte lages slik at jeg fortsatt fikk på meg CI-ene. Jeg syns det er et stort pluss når folk ikke lar seg sette ut av tegnspråk, CI-er og det faktum at jeg er «døv, men hører». Frisøren fortsatte å se rett på meg via speilet når hun snakket – ikke på Kristian som tolket – og fikset CI-problemet uten videre. Å unngå å få kunden til å føle seg annerledes setter jeg stor pris på!

Fargen på løshåret de brukte for å gi dredsa mine litt ekstra lengde var helt identisk til min egen! Jeg har hatt extensions før, og da måtte løshåret + hele håret mitt farges for å få lik nyanse. Mye mer lettstelt å slippe å bale med ettervekst!
Lengde og tykkelse på dreadsa ble akkurat slik jeg hadde tenkt meg. Burde jo være en selvfølge, men hvor mange av oss har ikke opplevd frisører som ikke hører på hva du sier og får deg til å sitte igjen med en vond klump i magen av skuffelse?

Den uformelle stemningen i studioet var avslappet og god, folkene var superblide og hyggelige, og det beste av alt – jeg følte absolutt ikke noe kjøpepress! Ikke noe «Denne shampooen og disse produktene bare MÅ du ha for å få dreadsa til å se fine ut!». Kun konkrete råd om stell og vask, som jeg fikk med skriftlig på et eget ark.
Siden jeg ikke finnes hårsår gikk selve dreadingen ganske kjapt, kjappere enn antatt, dermed fikk jeg også uoppfordret avslag i prisen jeg fikk oppgitt på forhånd.
Slikt får ihvertfall meg til å ønske å komme tilbake ved en senere anledning!

Om 3 uker får jeg dessuten en gratis oppfølgingstime hvor de fester eventuelt hår som har løsnet, og lærer meg hvordan jeg skal fikse det på egenhånd fremover.

Thumbs up!

 

 

Read Full Post »

Dreadhead

En del av dere som har meg på facebook fikk igår med dere at jeg har skaffet meg dreads. Tilbakemeldingene har heldigvis bare vært positive, det er jo superhyggelig at folk syns det ser kult ut (og at de som ikke syns det er kult velger å holde kjeft…)!

Motivasjonen bak var derimot ikke estetikk, men energiøkonomisering. De få gangene jeg tenker å bevege meg ut av leiligheten syns jeg det er noe herk å prøve å få mitt tynne, fine nordiske hår til å se presentabelt ut.
Halvparten av håret mitt er dessuten tørt og ødelagt etter permanenten jeg fikk ifjor. Det hjelper jo heller ikke at jeg ikke har energi eller motivasjon til å gå jevnlig til frisøren, så håret mitt har ikke sett en saks på 18 måneder. Kråkereir er vel et OK stikkord.
Legg også på at jeg syns det er dødsslitsomt å ta en dusj generelt – og spesielt hvis jeg må vaske håret.

Kort og godt: Den energien som går med på å ordne håret kan ofte tappe meg for verdifull energi og føre til at jeg ikke kommer meg ut døra i det hele tatt.

Det er en stund siden jeg ble enig med meg selv om at noe måtte gjøres. Vurderte å klippe meg kort, men kort hår trenger gjerne hyppig hårvask og en del styling det og. Vurderte faktisk også parykk, men den tanken klarte jeg bare ikke å venne meg til.
Dreads hadde jeg veldig lyst på da jeg var 18-20, og etterhvert begynte den tanken å spire igjen. Kristian var i utgangspunktet skeptisk, men han begynte å like tanken ganske fort. Jeg fant ut at hvis jeg ikke gjør det nå kommer jeg aldri til å gjøre det,  og det er bedre å angre på det man har gjort, ikke sant?

Dreads fremstod mer og mer som en ideell løsning! Det krever en del vedlikehold, men det er slikt jeg kan gjøre når det passer meg – i stedet for samme dag som jeg skal ut noe sted, eller hvis jeg er veldig sliten.
Det bør ikke vaskes mer enn en gang i uka, ergo slipper jeg unna med mindre energikrevende dusjer i hverdagen. Og det krever max 30 sekunder foran speilet for å få det til å se presentabelt ut før jeg går ut døra.

Så jeg vil si tusen takk til alle som kom med oppmuntring og støtte før det ble gjort, og til alle som har kommet med positive tilbakemeldinger etterpå.  Det gjorde meg ganske mange hakk lettere til sinns – jeg var passe nervøs da jeg satte meg i frisørstolen i går!

PS, for de som måtte vurdere å gjøre det samme: Det kostet meg mye krefter! Prosessen tok 5 timer, hvilket var «kjapt», siden jeg ikke finnes hårsår… Det vil nok for mange også være veldig smertefullt, igjen – jeg finnes ikke hårsår.
Hvordan jeg kom meg gjennom dagen vet jeg ikke, men Kristian som god støtte, en haug med smertestillende, masse vann og sjokolade gjorde nok sitt. I natt har jeg sovet mer enn 13 timer, og jeg frykter det fortsatt kan komme en stor, forsinket smell. Jeg regner med at det vil være verdt det på sikt, men det var en stor påkjenning å få det gjort.

Read Full Post »

Norges Døveforbund har siden før 2006 jobbet for å få på plass SMS-varsling til nødetatene. I våre naboland har dette vært mulig en god stund. I Norge har vi blitt lovet at dette vil komme på plass, men først når det nye nødnettet kommer. Begrunnelsen har vært at uten at meldingene sendes over nødnettet kan man ikke garantere at nød-SMS kommer frem – det hender jo (i en promille av tilfellene..) at SMS ikke leveres til mottaker.

Ja, for ingen varslingstjeneste er jo klart mye bedre enn en marginalt usikker varslingstjeneste…?

I dag leser jeg i Aftenposten at nødnettet er utsatt 2 år!
Det gjør meg forbanna!

Jeg kan bestille pizza og taxi på SMS, men ikke varsle politi, AMK eller brannvesenet.

Det er provoserende at rullestolramper er en selvfølge i alle nye bygg (ikke at jeg mener det ikke skal være det), mens et livreddende tiltak for en annen gruppe funksjonshemmede stadig neglisjeres! Usynlige funksjonshemninger blir ofte glemt i jakten på universell utforming og tilgjengelighet..

Jeg var på hyttetur en gang, langt inni Kvam. En gutt ble bevisstløs, og vi var alle hørselshemmede. Vi måtte hale ham inn i bilen og kjøre en halvtime før vi kom til et hus der det var noen hjemme som kunne ringe ambulansen for oss.
Erling mistet båten sin fordi han ikke kunne varsle noen.

Ingen har heldigvis mistet livet ennå – bank i bordet – men må det virkelig en tragedie til før vår sikkerhet blir ivaretatt?

STOPP diskrimineringen, gi oss trygghet!

…og orker du ikke engasjere deg fordi dette ikke gjelder deg – husk at det er like mye en trussel mot DIN sikkerhet!
Tenk hvis du er involvert i en ulykke, og jeg er førstemann på stedet – uten mulighet for å varsle!
Det kan også nevnes at mange ungdommer på Utøya stod uten varslingsmuligheter fordi de ikke våget å ringe.

(Den muligheten som eksisterer i dag er å sende SMS via en sentral som kan ringe videre. Testing av denne muligheten viste at det ikke fungerer godt nok. Det tar altfor lang tid, man må gå via et mellomledd hvor det kan oppstå misforståelser, og det er heller ikke noe mindre uskkert enn å sende SMS direkte til nødsentralene. En annen test av samme funksjonen viste seg dessuten å ikke fungere.)

Her finner du en oversikt over artikler knyttet til SMS-varsling hos NDF

Read Full Post »

Nå ser det heldigvis ut til at været tar seg opp igjen, men for et mareritt det siste døgnet har vært!

Jeg har alltid vært værsyk og avhengig av sol for å fungere optimalt (hvordan jeg overlevde 4 år i Bergen er fortsatt et mysterim), men det er ingenting mot hva jeg opplever etter at ME-en tok over styringa i kroppen min. Skulle jo kanskje tro at jeg – som tilbringer mesteparten av tida innendørs – ikke lar meg påvirke i nevneverdig grad av været utendørs. I wish.

Formen min korrelerer med været generelt, jo bedre vær jo bedre er formen. Ekstra ille blir det når vi er midt i et væromslag. Sånn som igår (og til dels i dag, men det er verst når det går fra fint, varmt og tørt vær til regn, kulde og lavtrykk).
Jeg blir liggende slått ut, med smerter og stølhet i hele kroppen og en følelse av å bli tynget ned av potetsekker. Legg på litt hodepine og ørhet også. For ikke å snakke om hvor deppa og irritabel jeg blir.
Smertestillende hjelper lite og jeg befinner meg stort sett liggende i fosterstilling med varmeflaske, varmepute, teppe og alt mulig annet som kan virke varmende og lindrende, mens jeg prøver å reagere med noe mer enn et tomt blikk på det Kjæresten har å si.

…Noen har glemt å fortelle kroppen min at det «Finnes ikke dårlig vær, bare dårlige klær»!

Read Full Post »