Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for august, 2012

I beste rosabloggstil har jeg funnet ut at jeg skal starte opprette en ny bloggkategori: «Eivor tipser». Ikke om klær, sminke eller mote, men produkter eller ideer som kommer til nytte i en hverdag med ME.

Først ut er en nyoppdaget liten skatt: Varmeplaster!

For å ta ulempene først: Du må desverre på apoteket over grensa for å få tak i disse. Jeg fant dem da vi var i bryllup i Sverige i helgen. Prisen er litt stiv, 108 SEK for fire plaster. Det tilsvarer vel litt i underkant av 100 norske kroner, altså 25 kroner stykket.

Så til fordelene: Varmeplasteret klistres på huden, hvor det gradvis varmes opp til 40 grader. Du kan ha plasteret på i inntil 10 timer. (Ja, du leste riktig! En hel dag, eller en hel natt om du vil.) Jevn varme, diskre skjult under klærne. Les mer om varmeplasteret her.

Min opplevelse kan oppsummeres i ett ord: Fantastisk! Jeg har stadig ømme, støle og vonde muskelspenninger og er avhengig av varme for å lindre og løse dem opp. Varmeflasker og varmepakninger fungerer når man kan sitte i ro i sofaen, men er en lite mobil løsning. Det var derfor kjærlighet ved første touch mellom varmeplastrene og meg! Etter å ha testet dem ut i løpet av helgen måtte vi rett og slett stoppe på apoteket enda en gang på vei hjem slik at jeg kunne kjøpe fler…

Advertisements

Read Full Post »

 

Som kjæresten til en tolk kjenner jeg meg veldig godt igjen!

Tegneserien That Deaf Guy, som kretser om en familie der far er døv og mor er tolk, har det med å ta små og store hendelser på kornet!

Read Full Post »

Sommer’n i år har vært trasig, så det gjelder å utnytte de få dagene den er noe å snakke om. Så snart sola titter frem flytter vi middagen ut i parken. At grillmat er godt er vel gammelt nytt.

Men nå har vi har sett oss lei på lunken mat som er rå i midten. Vi har lenge snakket om å kjøpe oss en liten bærbar kulegrill, og da sola atter tittet frem i helgen fikk vi nok: No more engangsgrill! Så sjekk ut den nye kule (pun intended) grillen vår’a:

Jeg simpelthen elsker fargen!
(Det kvalifiserer vel til voksenpoeng å investere i Weber-grill, dere?)

I dag måtte vi en tur ut til foreldrene til Kristian (eller, til huset deres rettere sagt – de er på hytta) for å hente noe, så da tok vi med det lille nye vidunderet opp til ei hytte i skogen der for innvielse. Så der satt vi, midt i ingenting (i følge GPS’en).
Idyll!

Fine, fine Kjæresten ❤

PS: På vei ut av skogen igjen så vi en elgku med to kalver. De var så nær at jeg er glad vi satt inne i bilen. Bare synd det var for mørkt til å ta bilde. Stor stas for ei byjente som meg, hvertfall!

 

Read Full Post »

Øya 2009

(Dette innlegget ble skrevet for et par dager siden, men jeg valgte
å vente med å poste det til Øya var over for denne gang. Det siste jeg ville er å
dempe gleden til eventuelle lesere som var på Øya i år!)

Når man ligger på sofaen og ser dagene fly forbi får man mye tid til å tenke over tiden som har gått. Små og store merkedager passerer i en forrykende fart. Noen av dem er utelukkende koselige, som det at i januar hadde vært Kjæresten og meg i ett år. Andre er av mer praktisk art, som den dagen i april for to år siden da diagnosen ble satt og utløste rettigheter i helsevesenet.

Og så har du merkedager som bare gjør vondt. Som Øya.

Øya 2009 var nemlig min siste store opplevelse som frisk. Det er 3 lange, men dog veldig korte år siden. Det er sårt å se på bilder derfra. Sårt å se hvor klare øynene mine var, hvor slank jeg er i ansiktet, hvor frisk huden min virker og hvor livlig håret mitt var.

Jeg kjenner rett og slett ikke igjen meg selv.

Det gjør vondt å tenke på at jenta på bildene er borte. Jeg blir fysisk dårlig når jeg tenker på hvor glad jeg virkelig var på denne tiden, på alle planene jeg hadde, og gleden jeg følte over å studere et fag jeg elsker.

Lykkelig uvitende.

Bare noen uker etter Øya oppsøkte jeg fastlegen med uforklarlig
utmattelse. Den som kunne skru tiden tilbake…

Read Full Post »

Grøss og gru

Så var den endelig kommet.

Noen umiddelbare bånd har vi ikke knyttet. Gårsdagen var stort sett preget av unnvikelse fra min side. Det endte med at Kjæresten fikk meg til å sette meg i den og prøve den noen minutter. Og bra var det. Er redd terskelen for å prøve den bare ville blitt høyere og høyere jo lengre jeg ventet.

Men det er en lang vei fra å prøvesitte inne i trygge omgivelser, til å bruke den offentlig. Vi får satse på systematisk desensitivisering, tenker jeg.
Ett skritt om gangen.

I dag har jeg ikke kommet lengre enn å skjule stygt på den fra sofaen.

 

(Her kan du lese hva jeg tidligere har skrevet om dette)

Read Full Post »