Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Posts Tagged ‘prioriteringer’

For oppdateringer i saken, klikk her.

Hva ville du tenkt hvis lantaktiltegnsprakdets rullestolbrukere plutselig fikk beskjed om at kostnaden til vedlikehold og utbytte av slitte deler på rullestolene var for høy, og at de heretter må begrense seg til å benytte rullestolen kun i jobb- og utdanningssammenheng?

I praksis er det det Arbeidsdepartementet nå gjør. Det er bare det at det ikke rammer rullestolbrukerne. Det rammer en langt mer sårbar gruppe: De døvblinde.

Forestill deg å leve i mørket. Helt uten lyd og bilde. Ditt bindeledd til verden rundt deg er tolken, et menneske som både deler ditt språk og som er lært opp til å ledsage døvblinde. Et menneske du kan kommunisere med, og som kan kommunisere omverdenen til deg. Tolking for døvblinde består av mer enn tolking av en samtale, det inkluderer også beskrivelser av omgivelsene, av menneskene som oppholder seg rundt deg, og beskrivelser av hindringer i veien.

Tegnspråktolken, som de omtales som i dagligtalen, er mer enn bare tegnspråktolk. De har en treåring høyskoleutdannelse i skrivetolking, tegnspråktolking, såkalt tegn-til-tale-tolking, samt døvblindetolking og -ledsaging. Tolkens egentlige tittel er «tolk og ledsager for døve og døvblinde»: Ledsaging av døvblinde er med andre ord en eksplisitt del av både utdannelse og yrke. En tolk er i tillegg også definert som et hjelpemiddel, i likhet med for eksempel rullestoler, og døve/døvblinde har rett til tolk til alle dagliglivets gjøremål.

Nå har arbeidsdepartementet strammet inn regelverket for hvordan tolketjenesten skal brukes. Døvblinde skal ikke lengre i samme grad få tolk til fritidsaktiviteter. Døvblinde Harald Vik, som sannsynligvis er langt mer aktiv og sprek enn den gjennomsnittlige nordmann, har i et åpent brev beskrevet hva dette vil ha å si for hans livsutfoldelse og livskvalitet. Brevet kan du lese blant annet her.  Han beskriver konsekvensene av denne innstrammingen på en langt bedre og personlig måte enn jeg noensinne ville vært i stand til, så i stedet for å greie ut om hvorfor denne innstrammingen er umenneskelig håper jeg du tar deg tid til å lese hva Vik har på hjertet.

Begrunner så arbeidsdepartementet innstrammingen på noe vis? Tja.

God hjelp?
Den første uttalelsen kom fra statssekretær i Arbeidsdepartementet, Cecilie Bjelland, på Dagsrevyen 19 fredag 8. mars:

– Vi har ikke kuttet ned på tolketjenesten, men vi har vært mer tydelige på grensen mellom aktivitet og kommunikasjon. Noen ganger trenger man ledsager, og i noen tilfeller trenger man en tolk, sier Bjelland.

Da lurer jeg på: Hvem andre enn tolken mener de er skikket til å ledsage døvblinde? En tilfeldig person hentet inn fra gata, med den oppgaven å følge den døvblinde fra A til B? Ledsaging for døvblinde er mer enn det. Som jeg beskrev innledningsvis handler det vel så mye om beskrivelse av omgivelsene. Når man hverken kan orientere seg med syn eller hørsel blir man avhengig av å få det kommunisert fra en annen. Og der er stikkordet: Kommunikasjon.En «tolk og ledsager for døve og døvblinde» (heretter bare omtalt som «tolken») har både nødvendig kompetanse for å ledsage, og – viktigst av alt – høyst nødvendig språkkompetanse innen både norsk tegnspråk, haptisk kommunikasjon og taktil tegnspråk. For en døvblind er aktivitet kommuniksjon og kommunikasjon aktivitet. De er uløselig knyttet sammen, og kan ikke skilles ad.
Eller er det kanskje meningen at man skal bruke en ledsager, og så bestille tolk slik at man kan kommunisere med ledsageren?

Videre fortsetter Bjellandmed å påstå følgende:

Handler dette om økonomi?

– Nei, dette handler om å kunne gi god hjelp, sier hun.

Legg merke til det. «Handler dette om økonomi?» «Nei.»

Leste du brevet fra Harald Vik? Da la du kanskje merke til følgende:

Jeg har allerede mottatt mitt første avslag om tolk. Avslaget var begrunnet med utgifter knyttet til tolkens lønns- og reisekostnader. Sjokket ble desto større når jeg oppdaget at de hadde sendt meg kostnadsoverslag over en tidligere reise.

Jaha. «Handler dette om økonomi?» «Nei».

Økonomi?
Ekstra interessant ble det jo da når arbeidsminister Anniken Huitfeld stilte på Dagsryven 19 ikveld lørdag 9. januar og uttaler at tolketjenestene har for lite ressurser og penger, og at tolketjenestene derfor må prioritere å sette inn tolker på arbeids- og utdanningsoppdrag. Nå kommer det altså kontrabeskjed, nå handler det plutselig om økonomi likevel. VG skriver:

Ministeren forteller at de var nødt til å komme med presiseringen i regelverket, da de døvblinde er mer aktive nå enn før, og det har ført til ressursmangel i tolketjenesten.

Arbeidsdepartementet er visst ikke enige med seg selv om hvorfor denne innstrammingen er blitt gjort. Hvis begrunnelsen er et ønske om bedre hjelp, så har de i beste fall misforstått totalt. Men hvis det er slik det nå viser seg, at årsaken er økonomi, plager det meg på flere plan – også utover det helt innlysende: at alle mennesker har rett til et verdig liv. Jeg skal forsøke å gå gjennom dem punkt for punkt:

1) Dekningsgrad: Når man har rett på tolk til alle dagliglivets gjøremål kan man ikke komme etterpå og si «Sorry, dere bruker for mye tolk til fritidsaktiviteter, så det har dere ikke rett til lengre». Hvis dekningsgraden er for lav, må man se på hvorfor den er det. Mangler det penger, så må det bevilges penger. Utdannes det for få tolker? Er det mange tolker som faller fra yrket etter kort tid? Hvorfor gjør de det? For dårlig lønn og arbeidsvilkår? For få faste stillinger? Er dekningsgraden for lav må man gjøre noe med problemet, ikke frata en av våre aller mest sårbare grupper deres rettigheter. Akkurat som det ikke vil være greit å begrense rullestolbrukeres bruk av hjelpemiddelet rullestol, er det ikke greit å begrense tolkebrukeres bruk av hjelpemiddelet tolk.

2) Solidaritet: Hvorfor har dette bare fått konsekvenser for fritidsoppdrag for den sårbare gruppen døvblinde, og ikke for oss andre døve? Det er ikke bare døvblinde som bestiller mer tolk enn før, det gjelder oss andre også. Hvorfor blir ikke vi straffet på samme måte? Det er greit for meg hvis jeg ikke får tolk til yogakurset mitt denne uka, hvis det hadde betydd at Harald Vik får tolk til Ridderrennet på Beitøstølen. Jeg betaler forresten gjerne mer skatt også, hvis det opprettholder tolketilbudet til døvblinde.

3) Feilprioritering? Den døvblindes rett til tolking av fritidaktiviteter er sannsynligvis av langt høyere verdi for den enkeltes døvblindes livskvalitet enn hva jobb-/skoletolking har å si for den seende døves livskvalitet.

4) Litt på siden for selve problemet om døvblindes rett til et verdig liv finner vi tolkens selvbestemmelse: Selv om det reduseres på antall fritidsoppdrag for døvblinde, betyr ikke det at dekningsprosenten på jobb- og utdanningsoppdrag blir større. Det er få faste stillinger som tolk på NAVs tolketjeneste. Det store flertall av tolker er frilansere som tar oppdrag for NAV, og tolketjenesten er avhengige av dem for å få dekket store deler av oppdragsmengden. Spesielt på kvelder og i helger, når de fast ansatte tolkene har fri.
De har dermed selv full råderett over hvilke oppdrag de vil og ikke vil ta. En tolk som er glad i døvblindeledsaging syns ikke nødvendigvis at skoletolking er noe gøy, og finner seg kanskje andre arbeidsoppgaver istedet. Dette innspillet fikk jeg fra en venninne, hun er frilanstolk og personlig veldig glad i skoletolking – men ikke døvblindetolking. Hun hadde neppe gått over til å tolke for døvblinde dersom hun ikke fikk skoleoppdrag lengre.

5) Sist, men ikke minst (tvert imot) – Det medmenneskelige aspektet: Hvordan ble det negativt at døvblinde blir mer aktive? Hvordan endte vi egentlig der at mennesker reduseres til utgifter og tall? Vi kunne ha frontet den norske tolketjenesten, vinklet det positivt hvordan vår norske velferdsmodell har ført til økt livsdeltagelse hos en gruppe som står i enorm fare for å isoleres, bli ensomme og deprimerte. Hva slags menneskesyn fronter vi når vi dømmer våre medmennesker til et liv i mørke, og ikke unner dem en meningsfylt fritid?

Jeg har lenge vært stolt over og følt meg heldig som er døv i Norge – landet med kanskje verdens beste tolketjeneste. Nå er jeg bare flau, skamfull og har en vond smak i munnen. Man gjør bare ikke dette mot en så sårbar gruppe. Det er hjerterått og umenneskelig. Harald Vik sier at uten tolk har han ingenting å leve for. Det forstår jeg så inderlig godt. Jeg er fristet til å si at man behandler disse menneskene som dyr. Dyr som skal sperres inne. Er politikerne klare for å ta ansvaret for de mulige konsekvensene som kan oppstå når de tvinger mennesker inn i isolasjon og depresjon? For å sette det helt på spissen: Er de klare for å ha liv på samvittigheten?

Jeg foreslår at statsråden går i seg selv. Helst med bind for øynene og propper i ørene.

hvemskalut

Advertisements

Read Full Post »